v/Trude Storelvmo, UiO

 Skyer som inneholder en blanding av vanndråper og iskrystaller har en bremsende effekt på temperatur-økningen på jorda. Dette er fordi skyene reflekterer mer og mer sollys etterhvert som is blir til vann, altså en såkalt negative tilbakekopling. Den bremsende effekten har i mange global klima-modeller tidligere vært for kraftig, fordi de har simulert for mye is og for lite flytende vann i utgangspunktet. Dette har dermed ført til at de har simulert mindre oppvarming på grunn av økende konsentrasjon av drivhusgasser i atmosfæren.  Dette vet vi takket være nye satellit-målinger, og mange av modellene  har nå blitt forbedret slik at forholdet mellom mengden iskrystaller og skydråper samsvarer  bedre med observasjonene. Dette har, som forventet, ført til at dagens klimamodeller har en høyere klimafølsomhet (altså, de simulerer mer oppvarming for en gitt økning i mengden drivhusgasser i atmosfæren) enn tidligere. Samtidig viser det seg at den bremsende effekten av sky-is som erstattes med flytende vann svekkes med oppvarmingen – altså, jo varmere det blir, jo mindre is som kan konverteres til flytende vann gjenstår i skyene, og gitt tilstrekkelig oppvarming viser noen klimamodeller at denne “bremseklossen” kan forsvinne helt. Hvis dette skjer, vil det føre til en aksellerasjon i global oppvarming. Men hvor sannsynlig er det at dette skjer, og hvor mye oppvarming kreves i så fall? 

Tid: 21. april 2021, kl 17:00

Videooverføring: Zoom link sendes i egen kalenderinvitasjon eller på forespørsel til OGF.

Velkommen!