Bilde: Copernicus CO2M - esa.int

OGF inviterte Anja Sundal ved NOSA til å fortelle om potensiale for geologisk CO2-lagring i Norge. Anja Sundal har arbeidet med CCS, Carbon Capture and Storage, eller på norsk karbonfangst og -lagring, i en årrekke. Hun disputerte for doktorgraden i 2015 og har senere arbeidet som postdoktor og forsker ved Institutt for geofag, Universitetet i Oslo, inntil nylig. Nå er hun ansatt i Norsk Romsenter. 

Anja holdt et svært interessant og engasjerende foredrag med mye spennende informasjon. Norge har som mål å kutte CO2-utslipp med minst 50% innen 2050. Dette er et ambisiøst og vanskelig mål. Karbon fangst og lagring blir da helt vesentlig for å komme i nærheten av målet. De aktuelle lagringsområdene finner vi under havbunnen. Det er mye krevende forskning for å finne de beste reservoarene for lagring. De geologiske strukturene må kartlegges nøye. Man trenger en tett takbergart med skifer som hindrer gassen i å lekke ut, man trenger en porøs sandsteinsbergart under den tette med porevolum stort nok til lagring av gassen. Det kan være strukturer som kan danne statiske reservoarer i store lommer dannet ved foldinger av de geologiske lagene. Men det kan også være mer dynamiske reservoarer der gassen langsomt beveger seg under de tette lagene.  Reservoarene ligger på ulike dyp. De grunneste er bare 800 m nede, men det er også etablert lagre helt ned til 3000m.  800 m er også den kritiske dybden for å få høyt nok trykk til at gassen kan være i en væskefase. Den største risikoen ved lagringen er selvfølgelig lekkasjer. Lekkasjer kan oppstå ved jordskjelv og forkastninger men avhenger også av bergartenes porøsitet, sprøhet og trykket. Det er derfor en krevende overvåking av områder der reservoarene etableres. Det er satt store krav til sikkerheten og ideelt skal det kunne garanteres at de er trygge for store lekkasjer i 10 000 år. 

Norge er langt framme og har allerede mye erfaring med CCS. Under Sleipnerfeltet i Nordsjøen ble det allerede i 1996 etablert et reservoar for lagring av CO2.Hit fraktes det komprimert CO2 med skip fra sementfabrikkene i Brevik og snart også fra søppelforbrenningsanlegget på Klemetsrud i Oslo. I Sleipnerreservoaret har en til nå lagret mer enn 20 millioner tonn CO2. Det er likevel en relativt liten andel av de samlede CO2 utslippene i Norge. Det ligger nå på ca. 50 mill. tonn årlig.  Bare fra olje og gassnæringen slippes det ut om lag 15 mill tonn årlig.  Norge er langt framme i forskning rundt CCS, blant annet med injeksjonstester og feltstudier med overvåkningsteknologi. Vi har tilgang til svært store potensielle volumer i de geologiske strukturene under havbunnen. De er velegnet som reservoarer og vil få stor betydning i årene framover. 

Mange takk til Anja for et spennende og informativt foredrag.