Ekskursjon til Kjerraten i Åsa

Kjerratmuseet i Åsa ble besøkt i forbindelse med OGFs høstekskursjon 03.09.2017. 16 deltakere fikk en grundig innføring i Kjerrat-banens historie av Arve Frydenlund. Det var også demonstrasjon av vanndreven mølle og drift av kjerrat nr 5.

Sammendrag av Kjerrat-banens historie:

Perioden 1795-1807 var en gullalder i norsk trelastindustri etter at det ble vedtatt fri produksjon fra oppgangssagene i 1795 samtidig som det var stor etterspørselen etter tømmer i Europa under Napoleonskrigene. Peder Anker og Bogstad gård ble en stor tømmerprodusent og eide skog fra Vækerø havn til Hønefoss. På denne tiden var allerede det meste av tømmeret i Sørkedalen tatt ut, og Peder Ander trengte mer skog og så seg om etter nye områder med lønnsom skog. Som en løsning kjøpte han opp enorme områder med skog i Valdres, et område hvor det ennå var store grad av høykvalitets skog.

Å få fraktet dette til Vækerø havn var imidlertid ikke en enkel sak. Peder Anker hadde lite velvilje hos de andre trelasthandlerne, så å fløte tømmeret fra Hønefoss via Drammen var ikke et reelt alternativ, siden han da måtte passere en rekke av konkurrentenes havner. Løsningen fikk han under en prat med ingeniør Hans Thon, som kjente til bruken av Kjerrater i gruveindustrien på Kongsberg.

Kjerrater var vannhjul med to skovlerader med motsatt retning, slik at hjulet kunne snus. Ordet Kjerrat kom derfor fra tysk kehr rad som betyr vende + hjul. I gruvene brukte man kjerratene til å løfte vann eller malm opp av dype sjakter, og man trengte derfor kraften i begge retninger. Hans Thon tenkte at dette måtte kunne brukes til å løfte tømmeret opp fra Åsa ved Hønefoss og opp til vannskillet mot Sørkedalsvassdraget, nemlig oppe ved Damtjern og Vassenghøgda. For dette trengte man kun enkelthjul som gikk kun en vei, men ved å sette en rekke av disse langs elva fra Åsa og opp til Damtjern ville man ha nok trekkraft til å trekke stokkene på skinner oppover lia.

Peder Anker tente på ideen, og i 1803 redegjør Hans Thon for byggingen av 10 Kjerrater fra Åsa til Damtjern, og i november 1806 ble de første tømmerstokkene dratt opp til Damtjern. Vannhjulene hadde en diameter på 8 meter, og tømmerstokkene ble fraktet med en fart hvor en stokk passerte hvert 6. minutt. På hver stokk var det festet en kjetting i enden, med en krok som ble brukt til å hekte stokken i kjettingen på banen mellom kjerratene. På hver kjerratstasjon stod tre mann; to som huket tak i stokken som kom oppover og en som hektet kroken over til neste kjettinglengde. Slik ble stokkene løftet 390 høydemeter over en avstand på 2,3 km fra Steinsfjorden og opp til Damtjern. Hele prosessen krevde 300 ansatte gjennom sesongen som varte i 12 uker i perioden mai til september. Planen var i utgangspunktet å bygge et slusesystem for frakt av tømmeret opp til Vassenghøgda, men etter at store deler av anlegget var bygget ble det klart at vannføringen i bekkene her oppe ikke var tilstrekkelig for et slusesystem. I stedet ble tømmer fraktet med hest om vinteren.

Allerede året etter, i 1807, velger danskekongen side i Napoleonskrigen, nemlig Napoleons side. Som en reaksjon stengte engelskmennene havnene langs norskekysten, og all trelasthandel opphørte. I 1809 ble havnene gjenåpnet, men med vesentlig lavere tømmerpriser. Driften fortsatte likevel selv om driften på kjerratbanen nok aldri gikk i pluss om man regner inn alle investeringsutgifter til kjerratsystemet sammen med driftsutgiftene. Kjerraten var hjertebarnet til Peder Anker, og i 1814 bygget Peder Anker også kjerrat nr 11 og 12 som tok stokkene fra Damtjern opp til vannskillet. Denne var i drift frem til 1824 når Peder Ankers svigersønn Grev Wedel tok over driften etter Ankers bortgang. Grev Wedel la umiddelbart ned 12ern, og erstattet den med Norges første skinnebane. Denne ble anvendt fra 1825 til 1830, når man igjen gikk over til å kjøre tømmeret med hest om vinteren.

I 1848 gikk Bogstad går konkurs under driften av Peder Ankers datter Grevinne Karen. I 1851 ble kjerrat-anlegget i Åsa lagt ned, alt jern ble sendt til omsmelting, trevirke ble brent om til kull, og skogene i Valdres ble solgt.

I dag er det det laget rekonstruksjon av Kjerrat nr 5, som hører til Kjerratmuseet (http://kjerraten.no/)som ligger nede ved Kjerrat nr 1. Alt drives av frivillige krefter, som i tillegg til å ha satt i gang en funksjonell kjerrat også har bygget et møllehus, en oppgangssag og et motorsagmusem.